I dag har jeg endelig fått hjem tre nye familiemedlemmer til familien glum, eller til Lila’s chinchilla om man vil. Ett stk stor og lykkelig familie.

 

Først vil jeg takke AE og Cecilia som gjorde det mulig å få disse nedover. Deretter ønsker jeg å rette neste avsnitt til Shamini for denne muligheten. Dette er nemlig ikke chinchillaer som er mine, men som er her på låns av Shamini.

 

Når jeg var ny i chinchillamiljøet var Shamini en av jentene som tok meg under vingene. Og for det om hun noen ganger har satt øra mine på plass som egentlig bare storesøstere kan gjøre har hun alltid vært der for meg, rettferdig og erfaren.

 

Jeg hadde jo egentlig bestemt meg for å trappe ned oppdrettet og legge det nesten dødt, for å ha tid til hesten, men nå som hest ikke lenger er ett tema, og oppdrettet har fått ny samarbeidspartner så ønsket jeg å starte det opp igjen smått. Shamini har lånt meg tre utrolige dyr, som ennvær oppdretter ville blitt misunnelig av. Tusen takk vennen, betyr utrolig mye for meg..

 

Dyrene ankom fra Trd. Heim i kveld. Og jeg skriver mer om dem så fort jeg har blitt bedre kjent med dyra som nå endelig står trygt plassert i nye bur.

Ja hvorfor ikke, jeg er ennå ikke offisielt hesteløs. Men omstendighetene hindrer meg jo i å arbeide med hest. Hender jo jeg fryder meg med å møkke boksen min i fryd, men generelt blir jeg bare i dårlig humør av å være i stallen om dagen, rett og slett fordi jeg må se andre gjøre en jobb jeg kunne gjort på halve tiden, og dobbelt så bra. Utenom at jeg skal klage mye over det. Jeg har jo faktisk noen som vil hjelpe meg.

 

TL prøvde vel forrige vinter å støpe på meg lange negler to ganger, første gangen valgte jeg å klippe dem av etter noen dager med å fjerne vinterens boksmatter, bestående av våt, gammel, flis med hestepiss. Og jeg som alltid sitter med en finger i munn.

 

Andre gangen dro jeg og Hege ut på galopptur i skogen, hvorav jeg presterte å falle av i full fart. Dette var forresten dagen etter at neglene var påstøpt og jeg kan love at dem sitter temmelig godt. Tre påstøpte negler flakset av, og det er vondt, men det verste var den påstøpte som tok med min egen negl. Sette seg opp på hesteryggen, ri to timer hjem igjen med blodet dryppende. Det beste var egentlig senere på kvelden da dem som tok inn Major fant den ”savnede” neglen min, med blod, inntugget i manen til Major. Jeg holdt meg sikkert godt fast da.. Fant i alle fall fort ut at hest og lange negler = umulig, og ga opp drømmen om pene, rene negler.

 

Men nå som jeg først sitter her og ikke kan gjøre noe fornuftig, kan jeg i alle fall se OK ut, og resultatet ble rett og slett lange fine påstøpte negler med fransk manikyr.

Phrr, I promise not to scratch too hard.

 

 

 

Jeg har funnet cluet!!!

Ingen stor hemmelighet at jeg om dagen sliter med ryggen. Føler meg litt som en 80 år gammel dame. Kanskje ikke så rart ettersom kompresjonsbrudd er veldig vanlig hos eldre kvinner med beinskjørhet. Ja nå følte jeg meg så mye bedre;) Og faktisk hos folk som står på snowboard, derfor tenkte jeg at når jeg nå legger hestekarrieren på hylla, er det jo rett og rimelig at jeg prøver meg på snowboard. Har tross alt 50% gjenlevende ryggvirvel!

 

Poenget var i alle fall egentlig at til tross for at ryggen egentlig er bedre om dagen sliter jeg med muskelspenninger. Ikke så rart når kroppen i seg selv jobber hardt for å avlaste bruddstedene og jeg, som den stae drittungen jeg er nekter å ta noen rolige dager. Da ender man opp med muskelspenninger, knuter, ”pølsehevelser” you name it, i ryggen.

2 av 3 ganger jeg reiser meg må jeg bare sette meg igjen, kjennes ut som om krampa tar meg bokstavlig talt. Det klyper til, og smerten bare øker, øker, og øker. Til og med når jeg setter meg ned igjen fortsetter den å øke, inntil den slipper opp igjen, noen ganger er jeg redd for at bruddet skal ”slås” opp igjen. Men tror som sagt det bare er ”muskelspenningene” mine, og at jeg får en type krampe.

 

Søvn blir det jo også minimalt med, sover noen timer, våkner, vrir meg, osv. Føler jeg aldri slapper av i musklene i ryggen. Men nå, eller for noen dager siden fant jeg ut at det lønner seg å ta en god dose smertestillende tabletter om kvelden. Jeg var egentlig ganske stolt, fordi jeg kom meg mellom dagen uten dem. Men hvis jeg tar disse rett før jeg legger meg, slapper muskulaturen i ryggen av om natten, og morgen derpå.. Vel, da er jeg fornøyd, og dagen går greit. Nå reiser jeg meg 2 av 3 ganger UTEN problemer.

 

Altså, ett clue nærmere den perfekte rygg!

 

Dessuten må jeg legge til at kvelden ikke kunne blitt mer perfekt. TV2 sender faktisk første sesong av Grey’s Anatomy på nytt!!! Perfekt for meg som er sykemeldt og greier og greier..

Dette innlegget er passordbeskyttet. Du må oppgi passord nedenfor for å se det.

Passord:

Jeg klarer egentlig aldri å bestemme meg, skal jeg fortsette mitt håpløse forsøk på å bli en flittig liten blogger her på wordpress? Eller om jeg skal fortsette med ett håp om at jeg noensinne en gang klarer å mekke ferdig hjemmesiden min?

 

Jeg liker wordpress bare bedre og bedre etter vært som jeg blir kjent med funksjonene. Spesielt liker jeg den hvor jeg kan velge å ”beskytte” innlegget mitt så jeg har mulighet til å skrive litt mer private ting også. Utenom at jeg nødvendigvis trenger å tenke på om feil person leser det, eller om noen tar seg nær av innlegget osv. Det er vel ingen hemmelighet at man hvis man vil, kan finne ut omtrent alt man ønsker om en person via nettet.

 

Derimot fungerer wordpress umenneskelig tregt på min datamaskin, men det kan jo være dataen og blir feil å kaste wordpress veggimellom av den grunn.

 

Jeg har allerede en blogg, som jeg nesten er flittig bruker av. Men den handler om hest og derav minsker muligheten til å blogge om andre ting. Selvfølgelig kan jeg jo, hvis jeg vil blogge om hva som helst. Men tror neppe det er særlig tess å skrive innlegg om kjærlighetslivet, og andre teite problemer man innbiller seg at man har som 19 åring.

 

Konklusjonen er vel at jeg fortsetter å prøve litt til her inne. Utrolig deilig at alt bare er pakket og klart til å slenge inn innlegg når enn det måtte passe meg. Også må jeg bare ta meg i nakken, hente inspirasjon fra gode venninner som skriver gode blogger. Og ta det til meg. Fortsetter med å overføre gamle blogger fra hjemmesiden min jeg ennå ikke har lagdt ut. Setter grensen fra Januar 08, så er jeg vel ferdig om noen år.. Hehe.

Ja hva er egentlig en boligfelt mus?

Det hele begynte som en dårlig spøk mellom meg og ei venninne. Dessverre har det seg sånn at enkelte ting høres så utrolig mye bedre ut i mitt lille rare hode, enn hva det egentlig er. Så jeg holdt fast på ordet boligfelt mus, det var først etter at jeg fant på å plante dette ordet på msn linja mi at spørsmålene haglet inn om hva det var for noe rart?

 

En boligfelt mus er ett menneske som bor inneklemt mellom landet, og byen, kastet sammen i en stor smørje rundt om i trange boligfelt. Det er nemlig ikke så lett å plassere seg selv når folk fra ”det virkelige landet” mener at du er en by tulling, mens Byfolkene selv mener du er en landsby taper. Derav ordet boligfelt mus. Enkelt og greit.

 

Stallmus om ikke annet..

Vel, det her ser jo ikke så ille ut. Inntil jeg forteller at vi har 12 søpplesekker til i garasjen, og at det ikke er SÅ lenge siden vi pantet sist. OK, vi drikker kanskje en smule for mye brus.

Edit; Flaskene er nå pantet, og jeg er 1034,- kr rikere.. Naice..

Tøft! Fått på meg Bh’en igjen..

Tenkte jeg skulle skrive litt om hva som hendte på sykehuset etter at jeg ble innlagt med brudd i rygg. Dagen etterpå var det masse, masse bilder av den fine ryggen min som skulle tas.
En utrolig kjekk sykepleiergutt som løftet meg frem og tilbake på benkene. Og han som alle andre på sykehuset lurte på hva jeg hadde gjort. Tror nok folk forventer noe mer actionfylt enn å ha falt fra hesteryggen liksom. Men ok! Fortalte jeg, og så smigrende som jeg bare kunne være med blåveis, skrubbsåransikt og smerter spurte jeg om han ikke ville ha Major. Men han ville altså ikke ha slike farlige, store dyr som han kalte det. Han fikk minus i boka mi etter detta altså. Farlig? Store? Skjønner ikke det.

Fikk kjøre sengerally, det går fort i svingene når folkene som er lokalkjent i gangene på sykehuset skal frakte folk fortest mulig til forskjellige ting. Betryggende når vi nesten smalt inn i en annen seng på vei rundt ett hjørne og gutta slenger gloser som ” Å du a’ turbo” til hverandre. Kom tilbake til rommet mitt uten flere brudd takk og lov.

Legene kommer, jeg har brudd i ryggen OG i ribbeinet. Flott a’ gitt! Værre blir det når det viser seg at over 50 % av den ene ryggvirvelen min er smadret. Og at legene vurderer å operere inn skruer for å løfte bruddet. Jeg gråt, og jeg gråt og jeg gråt. Jeg gråt ennå mer når det ble prat om at jeg måtte gå med trepunktskorsett neste månedene. Man føler bokstavligtalt at livet man har faller i grus til tross for at man fremdeles er blant ” de heldige ” med følese i alle tær og fingre, fungerende motorikk osv. Jeg ønsket at jeg døde i fallet.

Ble ikke bedre at jeg våknet mens pappa var på besøk. Hørte deler av samtalen mellom mine foreldre. Blant annet hvor det var snakk om den ” sinnsyke hesten ” som måtte bort. Jeg gråt igjen.

Mamma dro hjem, jeg var installert på dobbeltrom med ei annen jente på min alder, noe eldre. Smygende, ekstrem kvalme kommer krypende. Store mengder tabletter, lite mat, masse smerte og stress samt sjokk kan vel ha en liten ting å si der og bedre ble det jo ikke av å være med ett vilt fremmed menneske. Jeg måtte kaste opp og hoppet ut av senga, spurter til dassen og spyr som en liten gris. Dette gjør jeg fire ganger til før jeg ringer og ber mamma komme hjem igjen. Jeg er tøff nok til å innrømme at jeg trenger mammaen min!

Blir flyttet til tomt dobbeltrom så mamma kan bli over natten. Både hun og resten av sykehusbølingen fikk panikkanfall selv når dem så hvordan jeg på ren refleks hoppet ut av senga og løp rundt med brukket rygg. Det var vist ikke særlig bra. Alle som har spist lite mat, og kastet opp vet at man til slutt ikke har mer å kaste opp annet enn gallesaft, og da blir det bare masse brekninger. Når man ender opp med hikking som man forøvrig ikke har gjort på ett år samtidig. Da er man klar for å dø.

Hurra! Jeg har Brudd i ryggen. Ja tro det eller ei. Major har atter en gang, . (Den herlige gampen!) grusa meg noe værre. Fant meg selv i allefall liggende på bakken med en kg grus i munnen godt blandet med spytt og blod. En verden som gikk rundt og mindre samarbeidsvillige lunger. Takk for at jeg hadde publikum den dagen som ringte til Lars som deretter fikk meg på legevakta.

Legevakta var ett mareritt. Lars sleper meg inn, døra er låst, står der to minutter og vakler til kjerringa kommer. Trynet mitt som er fult av blod, skrubbsår, søle og nå elver med tårer burde vel si sitt. Men isteden plasserer den mindre hyggelige damen meg på venterommet. Hvordan skal man kunne vente på noe som helst når man verken kan stå, sitte eller ligge?

Ble sendt til sykehuset, sjokkerende nok. Satser på at dem bare skal ta bilder som er vanlig når man faller av slike monstre. Men akkurat i det jeg tror jeg er på vei hjem blir jeg lagt inn. Panikkanfall følger fordi legen ikke ville fortelle meg noe om bruddet annet enn at jeg ikke fikk røre en muskel selv fra rullestolen og bort til senga. Og må ligge stille på ryggen hele natta omtrent uten pute. Uansett, får til slutt beskjed om at jeg har brukket ryggen.